«Du har en sak på bordet nå, Kristengård. Jeg forventer at den tas seriøst. Noen ganger må man bare rotfylle,» skriver Lars A. Solberg i kveldens innlegg.
Hvem er kommunen egentlig for?
Det er med stor forundring jeg leser Rådmann Kristengårds innlegg og oppgjør med Bøkebloggen i Østlands-Posten 26. juli i år. Rådmann Kristengård går kraftig ut med påstander om digital gapestokk i dagens ØP. Kristengård avviser alle påstander om urent trav, og proklamerer administrasjonen sunn og ren. Vi kan jo håpe det stemmer, men dessverre finnes det dokumentasjon som motsier den påstanden. Så spørsmålet er, hvem står i gapestokken etter dette leserinnlegget fra rådmannen?
Jeg kan ikke uttale meg konkret om Bøkebloggens sak, men når det gjelder aktiviteten i området rundt havna i Stavern, så finnes det en så stor bunke med dokumenterte, kritikkverdige forhold at jeg forventer at kommunen setter ned et utvalg for å se på hva som har skjedd. Larvik Kommune styres etter prinsipper som favoriserer aktører med gode kontakter, på bekostning av den øvrige befolknings rettigheter. «Den private innbygger får akseptere at noen ganger går det din vei, andre ganger ikke» sier Kristengård. Som om det skulle være et slags lotto-spill. Sånn skal ikke en kommune styres.
Jeg har for øvrig tatt Rådmannen på ordet, der han etterlyser og ønsker velkommen innspill fra publikum. Han har fått oversendt dokumentasjon, som jeg forventer at han setter seg inn i, før han nok en gang går ut og proklamerer at alt er i skjønneste orden. Det dreier seg om tillatelser som dukker opp, til tross for at det tidligere er fastslått som ulovlig, usannheter fremsatt av kommunens egne ansatte, varsel om tilsyn som ikke blir fulgt opp, konsekvent forfordeling av firmaene med de beste kontaktene, og aller mest alvorlig, kommunal trakassering av privatpersoner som har den frekkhet å påstå at noe er galt.
En anstendig kommuneadministrasjon hadde beskyttet de som prøver å bry seg, dere gjør det motsatte.
Har dere noen gang tenkt over om det virkelig er slik at alle som drister seg til å protestere er «gale»? Eller er det slik at de som bryr seg om nærmiljøet og reagerer på ulovlige tiltak, stemples av kommunens ansatte som kranglefanter og kverulanter, for å diskreditere og skape legalitet for sine avgjørelser? Hva slags folk skal for eksempel bo nær sjøfronten i Stavern? Hadde det vært best med pensjonister med nedsatt hørsel og uten bil, uten forhold til byen i det hele tatt? Eller kanskje det beste var om alt ble lagt ut som ferieboliger for folk fra Oslogryta?
Rådmannen anbefaler folk å politianmelde kritikkverdige forhold. Jeg tror ikke han vet hva det innebærer, og hvilke krav til saksinformasjon politiet stiller for å ta opp en slik sak. Hvorfor skal Kommunen fortsette en ulovlig praksis, og blåse kritikken av, fordi ikke politiet kan prioritere saken? Hvem er kommunen egentlig for? Eiendomsbaroner, konkursryttere, fløteskummere? Eller er det innbyggerne, som eier hver sin lille del av kommunen? Hvorfor skal privatpersoner bruke hundrevis av timer på følge opp kommunens uregelmessigheter, og så oppleve at kommunen med all sin makt går i møte istedenfor å se om det er noe i anklagene?
Men aller mest reagerer jeg på at Kristengård påstår at det finnes et antall mennesker som har som sin misjon å rakke ned på sin egen kommune. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av varslerne langt heller ville foretrukket å bedrive tiden med noe mer meningsfylt og lystbetont. Det er en tung og lite trivelig jobb å ta opp kritikkverdige forhold i kommunen, og det er få som belønner deg for det! Men kommunens manglende evne til å ta kritikk og faktisk gjøre noe med varslene, gjør det til en evig kamp for tilværelsen.
Jeg tar heller en rotfylling enn å stikke hodet ut i slike saker, men i enkelte tilfeller kan man bare ikke sitte stille og håpe at alt ordner seg.
Du har en sak på bordet nå, Kristengård. Jeg forventer at den tas seriøst. Noen ganger må man bare rotfylle.
Lars A Solberg
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
