Noen larviksfolk blir husket, fordi de har vært kunstnere, akademikere eller politikere. Finn blir husket, fordi han var Finn. Det var kanskje typisk at han ble født en julidag i 1934, for han hadde humør som en lys norsk sommer. Han forlot oss en vinterdag i januar 1990. Larvik ble kaldere uten Finn. Selv om han stort sett var en munter person, kunne det av og til komme «tordenbrak» fra ham også. De kom særlig fram i livlige diskusjoner med Helge Andrew Nilsen om hvem som var best av Fram og Turn samt Falken og Viking. Finn stod steilt på Fram og Falken, mens Helge stod like steilt på Turn og Viking.
Finns foreldre var Karl Kristian Andreassen (1899–1978) og Margit Dortea, f. Michaelsen (1901–1980). Faren var født i Larvik, mens moren var født i Våle. Han jobbet på mølla til Treschow. Hun var hjemmeværende sydame og husmor, som tok lokale syoppdrag av alle slag.
Finn hadde Downs syndrom og vokste opp på Langestrand som den nest yngste i en søskenflokk på fem. Hvis ikke det hadde vært for hans sterke mor, ville Finn ha blitt satt på institusjon. Margit sa at denne gutten skulle bo hjemme, og det gjorde han hele livet, også etter at begge foreldre var døde. Da bodde Finn sammen med søsteren Anne Lise, som tok ansvar for ham. Han bodde i Øvre Damsbakken 3 og flyttet ned til Vestregata 22 tidlig på 1970-tallet, da faren Kristian solgte huset.
Finn var barn under den andre verdenskrig og fortalte senere at han var redd for flyalarmen, eller «lialam» som han sa. Mange vil huske Finn som anfører av barnetoget på 17. mai, side om side med politimannen Sigmund Mathisen på motorsykkel, eller helst litt foran. Da musikkorpsene ved andre anledninger marsjerte gjennom byens gater, marsjerte Finn alltid et par skritt foran dirigenten, smilende og vinkende til alle menneskene. Da kong Olav V under byjubiléet i 1971 skulle signere sin inskripsjon på fjellet ved Herregårdsbakken, smatt Finn fram gjennom folkemasser og politisperringer for å gi kongen et hjertelig håndtrykk på vegne av Larvik og seg selv. Hvis han likte en dame, kalte han henne «mamma». Det var en hedersbetegnelse fra Finns side.
Han var en hengiven Fram-patriot. I flere år sviktet Finn knapt en eneste av klubbens hjemmekamper. Lørdag 13. oktober 1973 ble han under en tilstelning i klubbhuset overrakt en fotballstatuett. Dette var et svært populært innslag. Fram var bare ett av Finns mange hjem. Andre var Falken, brannvakta, bybussen og distriktets bingolokaler. På restauranten Carina var han én av stamgjestene samt et høyt verdsatt medlem av «Frokostklubben», som feiret og vartet ham opp både da han fylte 40 og 50 år.
Da en del gate- og veinavn i Larvik og Lardal skulle endres i 2017, foreslo jeg overfor navnekomitéen at man burde døpe om en gate etter ham, Finns gate eller Finn Andreassens gate, men det ble ikke imøtekommet.
Jeg retter en stor takk til Tore Moen, Finns nevø, for interessante opplysninger og for at han stilte bildene til Bøkebloggens disposisjon. De tilhørte Anne Lise Andreassens fotosamling.
Morten Bakkeli
Les saken om Anna Hvoslef her.
Les saken om Reidar Thommessen her.
Les saken om Oscar Wisting her.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
