Offiseren og gentlemanen fra Nanset, som mistet livet for Norges frihet 9. april 1940.

Foto: Ukjent/Museum Nord

Jacobsen skriver at både Askim og Willoch var familiekjære, elskverdige menn av den gamle skolen, karakterfaste og pliktoppfyllende, og derfor høyst sannsynlig lite forberedt på å møte nazismens brutalitet og ondskap — etter år med antimilitær propaganda og mental og materiell avrustning.

Det var natten til 9. april 1940. Panserskipene «Eidsvold» og «Norge», som ble bygd i Storbritannia på slutten av 1800-tallet, lå på nøytralitetsvakt i Narvik havn. Ordren fra høyeste hold var at «et angrep på Narvik skal besvares med makt.» Skipssjefene og mannskapene skulle altså skyte på enhver inntrenger. Det hadde allerede innkommet en melding om at både Oslofjorden, Bergen og Trondheim er under angrep av tyske sjøstridskrefter. Det var også kjent at britene har en større flåtestyrke vest i havet utenfor Nord-Norge. Spørsmålet var hvem som nådde Narvik først: Tyskerne eller britene. I flere uker hadde «Eidsvold» og «Norge» utført intense artilleriøvelser med skarp ammunisjon. Altmark-saken 16. februar 1940 hadde ført til en klar opptrapping i øvelsesskytingen mot sjømål.

I de tidlige timene av 9. april flyttet Willoch «Eidsvold» ut av Narvik havn til en posisjon nord for Framnesodden. Det vesle vaktskipet «Kelp» meldte over radio til panserskipet «Norge» at ni tyske torpedojagere seilte inn i Ofotfjorden med kurs for Narvik. Skipssjefen på «Norge», Per Askim, varslet «Eidsvold.» Den tiende torpedojageren ble litt forsinket på grunn av problemer med oljetilførselen og hengte igjen bak resten av den tyske styrken.

Ved firetiden var sikten såpass dårlig at mannskapet på «Eidsvold», som lå 500 meter fra lykten på Framnesodden, ikke kunne se land. Willoch ga ordre om å lette anker. Et kvarter senere ble de to første tyske jagerne oppdaget. Han ga straks ordre om å anrope den forreste jageren, «Wilhelm Heidkamp», med signallampe. Da denne ikke besvarte, kommanderte Willoch raskt og myndig at det skulle avfyres et varselskudd fra én av 76 mm-kanonene. Som svar på varselskuddet beskikket den tyske flotiljekommandanten, Kapitän zur See, Friedrich Bonte, parlamentæren (budbringeren) Heinrich Gerlach til «Eidsvold«» via motorbåt. Den tyske offiseren fortalte at tyskerne «kom som venner», men at nordmennene måtte overgi sitt krigsskip til de tyske væpnede styrkene. Denne oppfordringen stred mot alt som Willoch trodde på, og han hadde uten videre sagt nei. «I henhold til hva Gerlach senere fortalte, hadde skipssjefen erklært at regjeringen allerede hadde gitt ordre om motstand. Da vår utsending påpekte at motstand ville være nytteløst, anmodet [Willoch] om ti minutters betenkningstid for å drøfte saken over radio med eskadresjefen om bord i «Norge»», skrev orlogskaptein Hans Erdmenger i loggen noen tid senere. Gerlach hadde i ren utpresningsstil avbrutt diskusjonen og forlatt «Eidsvold», mens Willoch selv løp til radiorommet. Ifølge Askims erindringer ble det en kort samtale. «Her er kommet en tysk offiser om bord med oppfordring om at jeg skal overgi fartøyet. Jeg ber om forholdsordre», sa Willoch. «Åpne ild!» lød Askims kontante svar. «Da går jeg til angrep», sa Willoch.

Ifølge Alf R. Jacobsen var Willoch en gentleman til det siste. Han kalte parlamentærbåten tilbake og gav Gerlach beslutningen med intendant Johan Kraft som tolk. Tyskeren oppfordret på nytt om overgivelse, som ble bestemt avslått, og han steg om bord i parlamentærbåten. Willoch stormet fra akterdekket til broen og ropte: «På plass ved kanonene. Nå skal vi slåss gutter!» Kvartermester Henry Backe ga trommesignalet.

Da parlamentærbåten var kommet et stykke fra «Eidsvold», løftet Gerlach signalpistolen og dro i avtrekkeren. Det var et tegn på at de tyske kravene var blitt avslått, og at det ville bli kamp. «Wilhelm Heidkamp» hadde lagt seg 700 meter på babord side av «Eidsvold», rede til å skyte ut sine torpedoer. Da Willoch var kommet opp på kommandobroen, gav han ordre om full fart fremover med kurs mot «Wilhelm Heidkamp». Samtidig gav han iskaldt ordren «Ild!» til sin batterisjef. Denne kommanderte «Babord batteri» og et øyeblikk etter «Salve». Etter at «Eidsvold» hadde snevret inn avstanden mellom seg og «Wilhelm Heidkamp» til 300 meter, men før skipets storkalibrede kanoner rakk å åpne ild, ble det truffet av tre torpedoer. Én torpedo traff forskipet, én midtskips, den tredje akter, fulgt av en voldsom eksplosjon. Trolig var det ammunisjonslageret som sprang, for skipet brakk i to deler og gikk med forskipet først i løpet av 15 sekunder. Akterskipet var det siste som sank i dypet. De overlevende svømte i et vann bare så vidt over frysepunktet. Av besetningen på 175 ble kun seks mann reddet. Willoch var ikke blant disse.

Willoch ble etter sin død tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Han ble også slått til ridder av både Den islandske falkeorden og den franske Æreslegionen.

En stor takk til kommandørkaptein og sjef for Marinemuseet, Hans Petter Oset, for supplerende opplysninger.