Larvikingen som ble den første sjefen for Norges Bank.

Karl Gether Bomhoff (født 6. august 1842 i Larvik, død 23. september 1925) var farmasøyt, bankmann og politiker (Venstre). Foreldrene var kjøpmann Constans Ambrosius Marius Bomhoff (1808–1856) og Anette Jørgine, f. Gether (1811–1894). Karl Gether Bomhoff ble gift med Mathilde Ingertha Camilla Fridrichsen (1854–1923). De fikk datteren Halldis, som ble kronprins Olavs første lærer.

Etter å ha gått på middelskolen, ble Bomhoff elev hos apoteker Teilman i Larvik og tok farmasøyteksamen i Kristiania i 1863. Han arbeidet deretter som farmasøyt i Drammen og Trondheim i fem år innen han flyttet til Dresden, der han virket som kjemiker. I Tyskland ble Bomhoff omgangsvenn med Henrik Ibsen, og de to brevvekslet med hverandre en periode.

Etter to år i Dresden flyttet Bomhoff til Trondheim og anla den første norske fabrikken for framstilling av jod og kalisalter av sjøtang. I 1875 ble han tilbudt stillingen som administrerende direktør ved Trondhjems mekaniske Værksted, som han styrte i tre år, fram til den ble inndratt.

På begynnelsen av 1880-tallet engasjerte Bomhoff seg i den nye venstreopposisjonen. Han var medlem av Trondheims formannskap 1883–1886 og 1893–1896. Engasjementet i Venstre brakte Bomhoff helt til Stortinget. Han satt som 3. representant for valgkretsen Trondhjem og Levanger på Stortinget 1895–1897. Han ble gjenvalgt i 1897, men søkte om fritak på grunn av flyttingen av Norges Banks hovedkontor til Kristiania. Denne søknaden ble innvilget med 76 mot 33 stemmer.

Det var gjennom sitt virke i Venstre at Bomhoff i 1884 ble valgt inn i direksjonen i Norges Bank, som på den tiden hadde sitt hovedkontor i Trondheim. Etter ny lov om Norges Bank i 1892 skulle det for første gang ansettes en fast formann for direksjonen, og i 1893 ble han sjefdirektør for sentralbanken. Denne stillingen hadde han helt fram til 1920.

Trond Gram skrev i sin artikkel om Bomhoff i Store Norske Leksikon at Bomhoff – på tross av sin stilling som stortingsmann og den første sentralbanksjef – har kommet i skyggen av sine etterfølgere. Gram hevder imidlertid at Bomhoff hadde en sentral rolle i de urolige årene rundt århundreskiftet. Bomhoff understreket at Norges Bank måtte være uavhengig og fri for press fra de politiske styringsmaktene og embetsverket og var derfor en forkjemper for at banken skulle beholde sitt hovedkontor i Trondheim. Han uttalte følgende: «Jeg har sagt det før, at jeg tror, Bankens Ledelse ligesaa godt kan foregaa fra Trondhjem som fra Kristiania, og jeg tror, bedre, fordi den i Hovedstaden vil være udsat for et Tryk, som man ikke kan vide, hvorlænge en Direction vilde kunne modstaa»(…). Bomhoff tapte dette slaget i 1896, og Norges Bank flyttet sitt hovedkontor til Kristiania.

I 1898-1899 var han aktiv i arbeidet for å berge skakkjørte banker etter Kristiania-krakket, noe han senere ble berømmet for av daværende stortingsmann og senere statsminister Gunnar Knudsen.

Bomhoff fikk i samtiden kritikk for sin pengepolitikk under den første verdenskrig, blant annet på grunn av den lave diskontoen. I 1919 søkte han avskjed, men ble av statsminister Gunnar Knudsen anmodet om å stå i stillingen til man hadde funnet en etterfølger. Det skjedde i 1920. Bomhoff døde fem år senere, 83 år gammel.

Fra 1912 var han medlem av styret til Carnegie Heltefond i Norge. Bomhoff ble 20. januar 1900 utnevnt til Kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden for fortjenestefull virksomhet i sin stilling.

 

Morten Bakkeli.

 

Les saken om » Presten fra Larvik som ble filmskuespiller» her. 

Les saken om «Motstandskvinnen fra Østre Halsen her. 

Les saken om » Motstandskvinnen fra Langestrand» her.