Larvikingen som var fange i tre diktaturer.

Harald Ludvig Jensen (født 20. mars 1912 i Larvik, død 13. juli 1991 i Larvik) var spaniakjemper og satt i tysk konsentrasjonsleir under Den andre verdenskrig. Foreldrene var matros Ingmar Jensen og Inga, f. Andersen. Adresse ved fødselen var Olavs gate 15.

Jensen vokste opp i et hjem på Langestrand, hvor moren var med i Arbeiderpartiet, faren nærmest var Høyre-mann og bestemoren var i Venstre og hvor man diskuterte mange ting. Det var imidlertid et tolerant miljø. Et stadig tilbakevendende tema var den sosiale utviklingen gjennom tidene. Han dro tidlig ut til sjøs og vendte i 1932 hjem for å ta militærtjeneste. Den unge Jensen fikk 1920- og 1930-tallets dramatiske sosiale kamp og omveltninger inn under huden gjennom en bestemt vinkel, og denne ble grunnleggende og holdningsskapende for hans syn på mennesket og menneskeverdet. Jensen leste om en tysk nazist, Adolf Hitler, som begynte å utfolde seg. Han gikk inn i Arbeidernes Ungdomsfylking, tok imot flyktninger fra Tyskland og møtte personlig en ung mann med navn Willy Brandt. Stort inntrykk gjorde tyske Gerhard Segers foredrag i Arbeiderforeningen om konsentrasjonsleiren Oranienburg. Jensen leste og hørte om nazismens frammarsj og hva det innebar, om den italienske fascistlederen Benito Mussolini med sitt budskap om gammel storhet og om Den italiensk-etiopiske krig (1935–1936).

Bilde utlånt av Geir Heum

Den spanske borgerkrig brøt ut i 1936. Jensen reiste 18. mai 1937 til Spania for å kjempe på republikanernes side, fordi han så den faren som nok et fascistisk diktatur kunne føre Europa inn i. Spaniakjemperne var besjelet av tanken om å gjøre landet til fascismens Waterloo. Jensen fikk sneket seg inn i landet via Frankrike. Etter å ha lært de grunnleggende kommandoordene, kom han med i de internasjonale brigadene, i en bataljon som hovedsakelig bestod av øst-europeere. Det bar rett til Brunete-fronten, hvor Jensens bataljon nærmest ble utslettet. Restene ble overført til den tyske Tellmann-brigaden. Ved Aragon-fronten ble han tilfangetatt, men først etter heltemodig å ha forsvart en strategisk fjelltopp. Det var 125 mann som gikk opp, men bare en håndfull overlevde. Krigsmateriellet begynte å ta slutt. Det eneste de hadde var Remington-geværer fra 1918, som var kjøpt i Mexico. Med tørre geværer kunne de ikke stå mot moderne tanks. Resultatet ble et massedrap. Jensen kom seg unna, men ble tilfangetatt av en italiensk avdeling. Han ble – sammen med fem, seks andre nordmenn – ført til byen Saragossa, hvor de ble vist fram for verdenspressen for å bevise at også Francos styrker tok fanger og ikke bare avrettet dem. Dette fant sted i april 1938. De var fanger på et sted som heter San Pedro de Cardena.

Bilde utlånt av Geir Heum

Jensen fortalte dette i et intervju, som ble trykt i Østlands-Postens utgave av 19. juli 1986: «Vi ble behandlet jævlig av Franco-soldatene. Møkkete, lusete, fillete. Vi måtte delta i gudstjenester, og ble kommandert til å skrive Viva Franco — leve Franco». Han fortalte også i det samme intervjuet at de spanske konsentrasjonsleirene var mange ganger verre enn de tyske, og at dette skyldtes de umenneskelige hygienske forholdene som de måtte leve under.

Bilde utlånt av Geir Heum

Da Den spanske borgerkrig var over i mars–april 1939, ble Jensen og andre nordmenn sendt over til et annet diktatur: Salazars Portugal. De var nærmest kledd ut om bajaser i sombreros og ridebukser. Da nordmennene kom fram til Lisboa, ble de arrestert og plassert i et fengsel for politiske fanger som Salazar hadde opprettet i Caxcais. Nordmennene så ut som noen beinrangler, men fikk spist seg opp. Den norske ambassaden ble koblet inn, og de fikk skipsleilighet hjem med Fred Olsens «Bosporus». I Norge ble de mottatt med likegyldighet og uten respekt for det som de hadde vært med på.

Etter invasjonen i 1940 var Jensen én av de første som tyskerne spurte etter i Larvik, men saken roet seg. Politiet møtte 17. september 1942 opp på hans arbeidsplass i Brunlanes, satte håndjern på ham og tok ham med seg. På Victoria Terrasse fikk Jensen vite at han var mistenkt for å ha deltatt i det dynamitt-attentatet som Osvald-gruppa hadde gjennomført mot Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate i Oslo et par uker tidligere. Gruppa var ledet av kommunisten Asbjørn Sunde. Johan Peter Bruun hadde ved et par anledninger vært i hjembyen Larvik for å få Jensen med i Sundes gruppe, men han hadde avslått. Tyskerne trodde øyensynlig at det var en forbindelse der, ettersom Jensen både hadde vært sammen med Sunde og Bruun i Spania. Fra Victoria Terrasse ble Jensen overført til Møllergata 19 og deretter til Grini, hvor han satt fra 19. september 1942 til 9. desember 1943. Deretter var Jensen fange i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fram til frigjøringen. Han ble hentet av én av «De hvite bussene», hvor den da 23 år gamle skåningen John Bengtsson fra Eslöv var sjåfør. Det ble et varmt gjensyn mellom Jensen og Bengtsson i Larvik 29. mai 1985, da elevene ved Mesterfjellet skole fikk besøk av én av «De hvite bussene».

Han kom 11. juni 1985 tilbake fra en 10 dagers busstur til konsentrasjonsleirer i Nord-Tyskland, deriblant Sachsenhausen. Foreningen av politiske fanger var arrangør. Dette var første gang Jensen var i Tyskland etter krigen. Han sa i et intervju, som stod på trykk i Østlands-Postens utgave av 12. juni 1985, at tyske ungdommer fortalte ham at de hadde en slik skyldfølelse for overgrepene som ble begått under den andre verdenskrig. Jensen svarte at det ikke var fedrene deres som de sloss mot, men nazismen. På spørsmålet om minnene fra krigen fremdeles preget dagliglivet hans, svarte han følgende: «Jeg har krigen med meg i drømmene hver eneste natt. Nå som jeg har fått se konsentrasjonsleirene på nært hold på en annen måte er det mulig at drømmene vil bli lysere heretter.»

Det tok en del år innen Jensen kom tilbake til sin barndoms Langestrand. Det var i 1961. Han ble vaktmester hos Treschow-Fritzøe. Jensen var medlem av Langestrands Nyttige Selskab, hvor han var formann 1974–1976. Jensen ble valgt inn i Larvik bystyre som representant for Arbeiderpartiet og satt som medlem av kulturnemnda.

Jensen laget en høykvalifisert katalog over jernovner fra Fritzøe Verk og skrev mange artikler. Han var også medlem av Larvik Historielag og var dets formann 1976–1987. Jensen ble i 1979 tildelt Munkens kulturpris.

Han døde 13. juli 1991. Jensen ble 79 år.

Stor takk til Geir Heum som lånte ut bildene i artikkelen.

Morten Bakkeli

Les historien om»Den lettlurte Aftenposten-redaktøren fra Larvik» her.

Les historien om «Vegetarianeren fra Tjølling som var vår første olympier» her. 

Les historien om «Sjøfareren fra Lagetsrand» her.

Les historien om «Søster Helene fra Kaupang» her. 

Les saken om » Gutten fra Sarpsborg som ble hele Larviks pol’ti Rolf» her.

Les saken om » Larviks sterkeste mann» her.

Les saken om «Jernbanemannen fra Torstrand» her.

Les saken om «Larvikingen som ble den første sjefen i Norges Bank her. 

Les saken om » Presten fra Larvik som ble filmskuespiller» her. 

Les saken om «Motstandskvinnen fra Østre Halsen her. 

Les saken om » Motstandskvinnen fra Langestrand» her.