Vi liker å kalle det verdighet, livsglede og omsorg – men fungerer det i praksis, og da etter hensikten?
Sykehjem og aldershjem har blitt til helsehus. Det er vel neppe helse i å bli sittende på et sykehjem med alt for få hender til å hjelpe deg,- og uten særlig aktivitet utover måltider. Den kromtappen som kom på navnet helsehus på disse institusjonene burde forsøkt selv.
La oss i det minste kalle det hva det er – nemlig sykehjem. I praksis ser jeg hjelpepleiere og sykepleiere løpe bena av seg for å rekke over alle pasientene de skal ta seg av i løpet av en dag. Og de lykkes sjelden i å gå fra jobb med god samvittighet.
Rundt bord og i stoler sitter gamle mennesker og sover eller stirrer ut i luften. I gangene går et par pasienter rotløse rundt, er redde og vil hjem – og tålmodige pleiere avleder dem så godt de kan før de løper til neste pasient med mat og drikke eller annet nødvendig stell.
Noen er på vei ut av livet og burde hatt noen hos seg hele tiden,- men tiden er for knapp for helsearbeidere og for mange pasienter er for syke på en gang. Det er rett og slett ikke tid til verken ekstra pleie eller omsorg utover det absolutt nødvendige – og helst på enklest mulig måte.
Ergo/fysioterapeuter ser man sjelden eller aldri hos de gamle.
Fra et politisk ståsted er det bare å erkjenne at det er politikere som vedtar inntakskriteriene til sykehjemmet. Dette følges opp av tjenestekontoret. Kriteriene for inntak blir strengere og strengere i takt med kom.budsjettene,- og når du først får et langtidsopphold er du ikke i stand til å ta vare på deg selv lenger. Men det blir ikke flere hender til å ta seg av pasientene av den grunn.
Målsettingen er god,- men i praksis er det langt unna målsettingen for å leve godt hele livet. Vi må ikke glemme at disse pasientene blir avkrevd 85% av inntekten sin for å få den hjelpen de trenger.
Det merkelig er at det synes å være svært få avvik som når fram til de politiske taburettene. Jeg er overbevist om at avvikene burde vært mangedoblet om det ikke var for at de er krevende å skrive,- og de siles før de kommer til et administrativt bord.
Jeg har sett og hørt om pasienter som går og spiser selv når de kommer inn, for deretter å bli sittende passive og sove i en stol etter kort tid. Du er ikke i sykehjem for å overleve når alderen er høy og du er syk nok til å få langtidsplass. Men når du er der har du KRAV på god og tilrettelagt omsorg og pleie,- og beroligende tabletter skal aldri være en erstatning for manglende personale.
Så en pekefinger til dere som jobber i helse.
Skriv avvikene deres – det er den eneste måten man får flere hender til å ta seg av de lovpålagte oppgavene.
Tone Margrethe Ambjørnsen Torgersen
Kontakt oss gjerne på mail adresse :bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
