– Bøkebloggen har bestemt seg for å intervjue Østlands-Postens ansvarlige redaktør og daglige leder Eirik Haugen. Morten Bakkeli ble satt på saken og i løpet tidlig morgen laget han spørsmålene til intervjuet.
Eirik har vært sykemeldt i flere måneder, og vi ønsker ham velkommen tilbake i stillingen mandag 4. september.
Kan du fortelle våre lesere litt om deg selv. Hvor og når ble du født? Du er gift og har barn? Hvor bor du?
Jeg er oppvokst i Skien, bor på Ulefoss i Telemark og er pappa til fire jenter på 8, 19, 21 og 28 år. I tillegg er jeg morfar til Madelen som ble to år gammel.på søndag Jeg bor sammen med Hilde, som jobber i NRK Vestfold/Telemark. Jeg er 54 år gammel.
– Er det ikke slitsomt å pendle flere timer til jobben hver dag? Du bruker bil?
Det å pendle gjør meg ingenting. Jeg bruker tiden i bilen på telefoner eller til podkaster og nyhetssendinger. I tillegg er jeg veldig glad i musikk og bilen er et flott sted å lytte på. Det er alltid fint å kjøre inn i Larvik på vei til jobb.
– Sier kona di noen ganger at du er gift med jobben?
Det har hun faktisk aldri sagt, selv i perioder der jeg jobber veldig mye. Jeg tror det er fordi Hilde selv er leder i en mediebedrift og forstår dermed at denne jobben krever at jeg er på jobb hele døgnet i perioder. Dessuten ser hun nok at jeg elsker det jeg holder på med. Jeg er veldig glad i den forståelsen Hilde gir meg.
– Hva hadde du sagt dersom ett av dine barn ville arbeide som journalist?
Kanskje jeg hadde sagt at barna mine måtte finne seg en ordentlig jobb. Men spøk til side, jeg elsker jobben min og føler meg utrolig priviligert som får lov å treffe mennesker og lage saker. Ingen av barna mine har fulgt i mine fotspor og jeg er veldig glad for at de selv velger veien de vil gå, jeg er utrolig stolt over hvor fine og selvstendige barn jeg har.
– Journalist er ikke en beskyttet yrkestittel, slik at skoletrette lærere, filologer, sekretærer, likningsfunksjonærer og økonomer kan titulere seg som dette. Hva slags utdannelse har du?
Jeg er veldig selvlært. Jeg begynte med nærradio da jeg var 14 år gammel og fikk mitt første oppdrag i NRK som 17-åring, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Harald Stanghelle sa en gang: «gi meg de brennende hjerter» og jeg har liten utdannelse, men lang erfaring fra yrket. Jeg har vært veldig heldig som har fått jobbe i flere bedrifter, som NRK, Varden, TA og VG, før jeg kom til ØP i 2020.
– Hvor gammel var du da du forsto at du ville bli journalist? Var du innom skoleaviser, gymnasaviser eller russeaviser?
Jeg begynte som 14-åring i nærradio, før det var jeg aktiv i skoleavis. Jeg hadde en fantastisk lærer på ungdomsskolen som fikk meg interessert i samfunnsfag og norsk, da bestemte jeg meg for at dette ville jeg jobbe med.
– Du har jobbet i NRK, Radio Grenland og vært nyhetsleder for VGTV. Hvordan vil du beskrive det å arbeide som journalist innenfor etermedia vs. nettaviser og papiraviser?
Jeg har vært programleder for store TV-sendinger, fast programleder for morgensendinger i radio og jobbet både med nyheter og annet stoff. Jeg har blant annet vært programleder for «Norge Rund»t og «Telemarkskanalen – minutt for minutt», men har også ledet nyhetssendinger på radio og TV. Det å gå direkte på TV eller radio er noe helt spesielt, du er i et øyeblikk som krever mye av deg som journalist, men det er også utrolig spennende. I avis har man lenger deadline, selv om det digitale også krever at man er hurtig ute med noen saker. På valgnatta skal jeg være på programleder for ØPs valgsending sammen med Erik Werner Andersen og gleder meg veldig til å stå foran et kamera igjen.
– VGTV var jo et riksdekkende organ, mens Østlands-Posten er et lokalt organ. Noen ville kanskje føle det som en nedtur. Har du?
Ikke i det hele tatt. Jeg har jobbet ved tre av NRKs distriktskontor, i tillegg til avisene TA og Varden, og er vant til å jobbe lokalt. Vi har en unik mulighet i ØP til å være nær folk og det er noe av det fineste med denne jobben. Vi kan lage saker som virkelig betyr noe for lokalsamfunnet og det gjør det givende å jobbe i ØP.
– Avisenes eierforhold har forandret seg i årenes løp. Først hadde vi individuelle utgivere, interessentselskaper, aksjeselskaper, så kom partieide aviser og nå aviser som eies av storkonsern som Orkla og Amedia. Føler du at utviklingen har gått i riktig retning?
Jeg tror utviklingen er i tråd med den store forandringen som har vært i mediemarkedet de siste årene. Det blir færre papiraviser, mer fokus på det digitale og en verden der vi også må levere levende bilder og lyd på op.no. I NRK ble jeg godt vant til fordelene ved å være en del av en stor bedrift med mye kompetanse og sånn fungerer også Amedia. Vi lærer av hverandre og det er alltid noen som kan hjelpe til med alt fra budsjetter til store TV-sendinger. Vi har også samarbeidet tett med andre redaksjoner i Amedia i store prosjekter, blant annet sammen med TA og de gode naboene våre i Sandefjords Blad.
– Hvordan ser du på deg selv i redaktørrollen. Du vet at før i tiden fungerte redaktøren som en slags mentor og farsfigur for journalistlærlinger. Redaktøren hadde en stor autoritet. Ser du på deg selv som en farsfigur? Liker du å ha mye av ansvaret selv, eller delegerer du det til dine underordnende?
Min oppgave er å gjøre laget godt. ØP har en utrolig fin og sammensveiset gjeng som stiller opp for hverandre, et av de beste arbeidsmiljøene jeg har vært i. Jeg bidrar gjerne med min kompetanse og ansvaret for sakene vi lager er alltid mitt, men for meg er det viktig å løfte fram den gode jobben kollegene mine gjør. Jeg liker å tro at jeg er flink til å lytte til folk når avgjørelser blir tatt og elsker å jobbe sammen med unge journalister som alltid har mye å komme med.
– Hva slags stoff liker du helst å lese i avisen?
Jeg er veldig glad i langlesing, saker som gir ny kunnskap. Et eksempel er når ØP i samarbeid med NRK skrev om psykiatriens bakside. Jeg liker også veldig godt å lese om møter med folk og er i tillegg en som sluker alle nyheter. Jeg er for eksempel veldig glad i Aftenposten på lørdager.
– Leser du alle sidene i Østlands-Posten daglig?
Det er ikke alltid jeg rekker å lese alt, men jeg forsøker å lese det meste. (Selv tegneseriene). Heldigvis har jeg også andre i nyhetsledelsen som leser gjennom saker før de blir publisert, så her er vi et lag.
– Den eldre tittelen til ØPs leserbrevspalte er Herr redaktør!. Er det slik at du leser igjennom alle leserinnlegg innen de går i trykken?
Det gjør jeg. En av de tingene jeg brenner for er debattinnlegg. Som redaktør er det vesentlig å sørge for ytringsfriheten og jeg er oppriktig bekymret for et ytringsrom som jeg mener blir mindre og mindre. I en tid hvor vi ser at flere forsøker å hindre de som ikke har de «korrekte», politiske synspunktene skal komme til orde, er det viktig at vi også gir rom for de som ikke representerer det korrekte flertallet. Samtidig er jeg opptatt av at debatter, for eksempel i kommentarfeltet, skal holde seg innenfor anstendige rammer.
– Hvilke andre aviser enn Østlands-Posten leser du?
Aftenposten, VG, Nationen, Dagbladet og av og til Klassekampen. Og selvfølgelig NRK. Jeg hører også på den daglige podkasten fra New York Times. I tillegg forsøker jeg å lese lokalavisene i Telemark, som TA og Varden. Det er også mye annet jeg ikke leser fast, men som jeg leser med jevne mellomrom.
– Hvilke forbilder blant pressefolk har du?
Ove Mellingen, redaktør i TA er en veldig god venn og et forbilde for meg, ikke minst fordi han driver en avis som fremstår slik jeg gjerne vil at ØP skal være. Vi skal lage en avis som speiler det samfunnet vi lever i. Ellers mener jeg at tidligere generalsekretær i Norsk redaktørforening, Arne Jensen, har mange kloke refleksjoner som jeg lærer mye av. Sigmund Kydland var sjefen min i Varden og ansatte meg i den første redaktørjobben og i NRK var det tidligere redaktør Arne Tovik som lærte meg det meste om politikk.
– Hva slags meninger vil du aldri se på trykk i Østlands-Posten?
De fleste meninger kan trykkes i Østlands-Posten, men innlegg som angriper personer på en ufin måte, skal ikke på trykk. Innlegg som åpenbart opererer med faktaopplysninger som er feil, kan også bli stanset. Jeg har f.eks ikke trykket et innlegg der avsenderen påsto at Hollocaust var løgn.
– Du har kanskje ingen innflytelse over hvem som annonser i avisen din? Er det noen som du ikke ønsker som annonsører?
Jeg har redaktøransvar for hele avisa, også annonsene, og det skjer at jeg også vurderer annonser. Alle kan i utgangspunktet annonsere, men vi har også stanset annonser som åpenbart har feil fakta.
– Føler du at du har for stor tiltro til dine journalister?
Jeg er heldig som har en dyktig stab med dedikerte journalister. Vi gjør også feil, som mennesker flest, men jeg stoler på journalistene i ØP.
– Har det hendt at en journalist har kommet med en artikkel til deg, som du har vært i tvil om at du skulle godkjenne?
Det har hendt. Det hender at jeg stiller kontrollspørsmål om fakta i sakene vi skriver om, eller ment at vi må hente inn flere opplysninger. Da tar vi en grundig diskusjon i redaksjonen, noen ganger endrer vi ting eller venter med publisering. Det har også skjedd at saker ikke har blitt publisert etter at vi har fått nye opplysninger i sakene.
– Har du noen gang ligget søvnløs over en artikkel som du har godkjent?
Jeg sover ofte dårlig fordi jeg tenker på jobb, men når vi har godkjent en stor sak for publisering, er jeg mest spent på hvordan leserne reagerer.
– Hvilken artikkel er du stoltest over fra din tid som redaktør i Østlands-Posten?
Det er veldig mange. Jeg er veldig stolt over serien om psykiatri som fikk solid plass også i Lørdagsrevyen. Jeg er stolt over prisen vi fikk for artikkelserien om strandsonen og alle de solide menneskemøtene vi har i ØP. Jeg er stolt over den omstillingen vi har gjort der vi legger vekt på levende bilder, for eksempel fra Stavern-festivalen, fra fotball og håndballkamper og flere timer TV på valgnatta eller byjubileet i Larvik. Og jeg er veldig stolt over hva gjengen i ØP får til sammen.
– Arbeiderpartiavisa Nybrott gikk inn i 1984. Mange folk i Larvik har savnet den, og det var enkelte som trodde at den ville gjenoppstå da A-pressen kjøpte Østlands-Posten i 1990-årene. Isteden mener de nå at Østlands-Posten ble et utpreget borgerlig eller konservativ avis – og det i en tid da det viser seg at mange journalister sympatiserer med de sosialistiske partiene. Er Østlands-Posten kjerringa mot strømmen, Eirik Haugen? Vi mener ikke at avisen skal støtte et spesifikt politisk syn, men at den solidariserer seg mer med de mer den vanlige mann og kvinne.
Vi er politisk nøytrale og skal selvsagt aldri la saker preges av personlig, politisk syn. Jeg mener vi i sum balanserer det godt på redaksjonell plass. En av grunnpilarene i journalistikken er å stå opp for vanlige folk, fortelle historier, stille spørsmål og utfordre. Der kan vi aldri bli gode nok og jeg lytter oppriktig til de som mener vi ikke får til det. ØP tar ikke stilling til hvem som for eksempel skal styre Larvik etter valget, men vi håper å gi velgerne kunnskap.
– Som monopolavis er det spesielle regler som Østlands-Posten må rette seg etter. Kan du fortelle hvilke, og om du synes at avisa gjør det?
Jeg er vant til å jobbe i et område der det er aviskonkurranse (Telemark) og tror det er sunt for både journalister og lesere. Jeg savner ofte en konkurrent som holder oss i ørene også og tror konkurranse er skjerpende. Som monopolavis har vi et særskilt ansvar for å slippe til ulike meninger.
– Hva er en god avisartikkel etter din mening?
For meg er det en sak som gir meg mer innsikt, som utfordrer meg eller historier som treffer meg.
– Har Amedias styreleder, André Støylen, eller konsernsjef Anders Møller Opdahl kontaktet deg etter at Østlands-Posten ble felt av Pressens Faglige Utvalg? Føler du at en slik kjennelse kan få innvirkning på din stilling som ansvarlig redaktør?
Jeg har ikke blitt kontaktet av noen i konsernet etter det som skjedde i PFU, det er ikke så rart, for det er mitt ansvar som redaktør når vi ikke gjør jobben vår godt nok. Det er ikke jeg som avgjør om jeg har tillit, men jeg kan forsikre alle om at det gjør vondt å bli felt i PFU, både som redaktør og journalist. Jeg har aldri opplevd at noen i Amedia blander seg inn i journalistiske vurderinger som er mitt ansvar.
– Mener du at Østlands-Posten kan være tjent med journalister som i flere artikler fornærmer folk? Hvor går grensen for at disse må gå?
Vi skal selvsagt ikke fornærme noen, men jeg tror leserne våre forventer at vi skal være kritiske og stille spørsmål på vegne av de som leser oss. Hvis noen føler seg dårlig behandlet av journalistene våre, oppfordrer jeg de til å ta kontakt med meg.
– Kan du forstå kritikken fra flere lesere om at din avis støtter den politiske ledelsen og de næringsdrivende? Østlands-Posten er ikke folkelig, mer ovenfra og ned, mener noen.
Jeg ser at noen mener det, men hvis du leser sakene vi i ØP skriver, tror jeg mange ser at vi stiller kritiske spørsmål også til den politiske ledelsen i Larvik kommune i flere saker. ØP har dessuten fått mye oppmerksomhet fordi vi lager saker med folk flest, mennesker som flytter hjem til Larvik, som bytter jobb eller har spennende fritidsaktiviteter, så vi jobber mye med å treffe folk. Jeg tror neppe de politiske partiene som styrer Larvik syntes vi alltid er på deres side.
– Jeg har lest igjennom eldre utgaver av Østlands-Posten og registrert at den før i tiden hadde fyldige omtaler av kretsmesterskap og skolerenn. Noen undrer seg om sportsredaksjonen har blitt lagt ned, ettersom leserne selv blir oppfordret til å sende inn sportsstoff?
Vi dekker sport, men på en annen måte enn tidligere. Før ventet folk på papiravisa for å få med seg resultater og analyser, slik er det ikke lenger. Nå sender vi for eksempel kampene med Fram, Halsen og Larvik håndballklubb direkte. Det er en annen måte å dekke sport på enn tidligere som er i tråd med endrede medievaner.
– Noen spør det samme om kulturredaksjonen? Ansvarlig redaktør Øyvind Næss skrev selv kunst- og litteraturanmeldelser. Han skrev også flere lokalhistoriske bøker. Kunne du tenke deg å være anmelder og forfatter?
Jeg har stor respekt for kulturaktører og mener at dersom man skal anmelde, må man også ha kunnskapen for å gjøre det skikkelig. Jeg har ikke den kunnskapen og bør derfor ikke anmelde. Jeg er nok også en ganske dårlig forfatter.
– En redaktørs dyktighet kommer ofte til uttrykk i lederartiklene. Hvor ofte skriver du disse?
Så langt har jeg skrevet for lite i ØP, men det er et av målene mine i året som kommer, at jeg skal skrive mer. Jeg håper å skrive kommentarer hver lørdag og også når det skjer andre ting fremover.
– Hva er din mening om Bøkebloggen og dens ansvarlige redaktør Arne Sandnes?
ØP er en monopolavis som trenger å bli utfordret, det gjør Bøkebloggen. Jeg mener at Arne gjør en god jobb, og han finner ofte saker som er viktige å løfte fram. Han er kunnskapsrik og jeg har et godt forhold til Arne. (Så vet jeg ikke om han sier det samme om meg). Hvis jeg skal driste meg til et råd, synes jeg Bøkebloggen i perioder kan balansere sakene sine litt mer, men her kan jeg selv bli mye bedre.
– Jeg stiller de siste spørsmålene på vegne av min sjef. Når du etter en slitsom arbeidsuke vender hjem og skal slappe av, hva gjør du da? Leser du bøker, ser du på TV, filmer eller lytter på musikk? Har du noen hobbyer som du kan anbefale Arne?
Jeg har kjørt motorsykkel siden jeg var 18 år og gjør det fremdeles. Det er ingenting som er så avslappende som å lukke seg inn i hjelmen og være alene med tankene sine. Jeg forsøker å jogge så ofte jeg kan og det beste er å være sammen med barn og barnebarn. Da er jeg nødt til å koble ut jobben. Dessuten leser jeg mye krim og har virkelig fått øynene opp for Wisting som stadig treffer ØP-journalister i bøkene sine. Så dermed blir rådet mitt til Arne å bli med meg på motorsykkel-tur hvis han vil slappe av.
Bøkebloggen takker Eirik Haugen for at han tok tid på seg til å besvare våre spørsmål og ønsker ham en god og sykdomsfri fortsettelse som ansvarlig redaktør.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
