«Elisabeth Andersson – Larviks nye heltinne.»

Larvik Høyres Rita Kilvær og Birgitte Gulla Løken vil hedre sterke Larvik-kvinner, men deres kandidater er døde. De burde heller hedre nålevende sterke kvinner. Hjelpepleierne Lise Nalum og Elisabeth Andersson varslet media om dårlig eldreomsorg på sykehjemmene i 1991 og 2023. Nalum ble sterkt kritisert av politikerne, anført av Reidun Bækkevold (KrF), og kommunaldirektør Trygve Ballari. Et tverrfaglig utvalg, ledet av Jan Kulland, la fram en rapport, som ga full støtte til Nalum. Utvalgets konklusjon var at pleiepersonalets signaler nå måtte bli tatt på alvor. Politikere og administrasjon lærer aldri, for nå gjelder åpenbart ikke det lenger.

Mens Nalum ble kalt inn på teppet av bestyreren på Stavern og Brunlanes sykehjem og fikk beskjed om hun hadde gått over streken, fortsatte hun i sin stilling. Larvik kommune bevilget i mai 1992 to millioner kroner ekstra til eldre- omsorgsformål. I ØPs utgave av 29. oktober framstod Nalum som fornøyd. Hun fortalte at arbeidssituasjonen der hun virket var blitt atskillig bedre nå enn for ett år siden og at det var en glede hver dag å kunne gå på jobben. Det hadde blitt foretatt en omorganisering på Stavern og Brunlanes sykehjem, og det ble hadde blitt helt andre arbeidsforhold. Andersson derimot sa opp sin stilling.

Disse to kvinnene har det som man i gamle dager kalte for «yrkesstolthet». De reagerte på at de ikke fikk utført sitt arbeid slik deres samvittighet krevde, samtidig som deres lojalitet først og fremst rettet seg mot pasientene og ikke mot politikere og administrasjon.

Det er altså likheter mellom varslersakene i 1991 og 2023. Den dårlige eldreomsorgen ble begge gangene begrunnet ut fra underbemanning. Det er også forskjeller. I 1991 påstod lederen for hovedutvalget for helse og sosial, Per Michaelsen (Høyre), at han hadde stor forståelse for Nalums synspunkter og frustrasjon, men stod likevel fast på at Larvik kommune hadde bygd opp en god eldreomsorg. På møtet i hovedutvalget for helse og sosial 20. desember var det imidlertid ingen av medlemmene som sa imot Bækkevold, og det ble også tolket som støtte for Ballari.

Lederen for utvalget for helse og mestring, Rune Høiseth (AP), spilte derimot rollen som «den usynlige mann» under varslersaken i 2023. Den vanligvis mediaposerende Høiseth forholdt seg helt taus. Han kommenterte verken Anderssons synspunkter eller lovet endringer i eldreomsorgen på kommunens sykehjem.

Høiseth hadde i kjølvannet av Brennpunkt-programmet en stor mulighet til å få reist en debatt og å få tatt opp saken i utvalget for helse og mestring. I stedet forholdt han seg helt passiv. Høiseth initierte ingen omorganiseringer eller tok noen skritt for å bedre arbeidsforholdene, slik som i 1991.

Slik jeg ser det, bør Guro Winsvold, Marit Kobro og Monica Hammari vurdere sine stillinger. De eier ingen yrkesstolthet. De har ingen lojalitet til de menneskene som de er satt til å tjene, men til politikerne. Det er helt ufattelig at de uten samvittighet administrerer nedskårede budsjetter, som går ut over kvaliteten på den behandlingen som sykehjemsbeboerne får. Som sjefer ser de jo selv hvor utilstrekkelige disse budsjettene er, og det er nettopp de som burde ha gått ut og varslet. De er bare opptatt av å sikre sine egne høye lønninger. Politikerne lønner dem. Man sager jo aldri av den greinen man sitter på.

Alle fagre ord om åpenhet til tross, er det klart at det er en fryktkultur som råder i deler av den kommunale eldreomsorgen i Larvik. Winsvold uttalte følgende til ØP: «Det er viktig for oss å understreke at vi aldri ville funnet på å pålegge noen ansatte munnkurv. Det strider mot alle våre prinsipper og verdier. Det gjelder også i denne saken.» Nå vet vi at dette likevel har skjedd. Enten lyver Winswold, eller så kan hun ikke holde styr på sine underordnede. Uansett hvilket alternativ som stemmer, har Winsvold vist seg å være inkompetent som sjef. I TV-programmet Brennpunkt framstod hun som arrogant og at hun manglet empati. Mange av Bøkebloggens lesere mente da at Winsvold burde gå av, men hun ble sittende. Politikerne er tjent med lydige sjefer som ikke kritiserer dem, eller stiller spørsmål ved deres disposisjoner. For dem er det Winsvold og ikke Andersson som er den store helten.

Mange reagerte da Larvik kommune ansatte Marit Kobro etter at hun fikk sparken som administrerende direktør i Pasientreiser, fordi hun ansatte sin egen sønn og ga ham lønn, mens han studerte. Kobro ga Andersson munnkurv.

Monica Hammari uttalte at de andre ansatte ved Furuheim sykehjem følte seg dolket i ryggen av det Andersson hadde sagt.

Som innbygger i Larvik har jeg ingen tillit til Winsvold, Kobro og Hammari. Jeg vil ikke være med på å finansiere deres lønner. Jeg er skeptisk, men jeg hadde håpet at det påtroppende kommunestyret kommer til å «revurdere deres ansettelsesforhold». Tør du det, ordfører Birgitte Gulla Løken?

Morten Bakkeli.