Tusenvis av mennesker har én mann å takke fordi de kom levende ut av den andre verdenskrig. Den mannen var født i Larvik og het Niels Christian Ditleff. Én av de han reddet var studenten Erling Løken på Herøya, som senere ble svigerfaren til Larviks nåværende ordfører Birgitte Gulla Løken. Det var derfor spørsmålet om å hedre Ditleff berørte henne personlig.
Før avdukingen 8. mai snakket undertegnede med Ragnar Kløverud i kommunen om at Larvik hadde mange ukjente personligheter. Han svarte da at det er få mennesker som blir hedret i sin hjemby. Slik har det også vært med Ditleff fram til nå.
Når barnetoget passerer «Niels Christian Ditleffs plass» på vei til Bøkeskogen 17. mai burde oppvakte lærere fortelle elevene om at larvikingen Ditleff var én av de personene som satte grunnlovens demokratiske idéer ut i praksis.
Løken fortalte at det var gjennom å lese en artikkel om Ditleff i Bøkebloggen at hun ble kjent med denne delen av larvikshistorien. Vi har hatt som intensjon å bevisstgjøre larvikinger om våre mange flinke og glemte personligheter i flere artikler. Løkens uttalelse beviser at Bøkebloggen har lykkes med sin oppgave.
Denne fredagen legger vi ut en artikkel om Niels Christian Ditleff. Den er delvis basert på en artikkel som vi la ut 7. mai 2021. En opplysning har imidlertid kommet til. Daglig leder i Hvite busser, Ole Johnny Hansen, fortalte at Ditleff først ga oppdraget med å organisere «de hvite bussene» til Helge Ingstad, men at tyskerne sa nei. Dette var nytt for oss.
Niels Christian Ditleff (født 29. oktober 1881 i Larvik, død 18. juni 1956) var diplomat og forfatter. Han skrev boka Da Tysklandsfangene ble reddet (1955).
Han var sønn av skipskaptein Andreas Ditlef Zachariassen (1842–1884) og Anna Karolina Elise, f. Nilsen (1845–1925). Faren ble født i Tønsberg, mens moren ble født i Brevik. Begge kom til Larvik som små barn, da deres respektive foreldre flyttet hit for å drive næringsvirksomhet. Niels Christian Ditleff hadde to eldre brødre, Birger Ditleff (1875–1899) og Trygve Ditleff (1878–1935). De tre brødrenes etternavn ble dannet av farens ene fornavn.
Faren døde av tuberkulose 1. august 1884, da Niels Christian ennå ikke var fylt tre år gammel. Kort tid etter tok enken (som siden skulle gå under navnet Anna Ditleff) de tre sønnene med seg og flyttet til Kristiania. I folketellingen 1885 finner vi familien i Holmboes gate 1, og ved folketellingen 1891 hadde Anna Ditleff fremdeles alle sønnene hos seg, da bosatt i Munkedamsveien 69.
Niels Christian Ditlef ble i 1910 gift med Johanne Margrethe («Hanne») Hagerup Bull (1882–1956).
Ditleff ble konfirmert 13. juni 1897 i Trefoldighetskirken i Kristiania. Han siktet seg deretter inn på en karriere til sjøs, idet han fikk utstedt sjømannspatent 5. desember 1898 og seilte i utenriksfart sommeren og høsten året etter. Ditleff ble 1. oktober antatt som sjøkadett, og i folketellingen 1900 treffes han derfor i Horten som elev av sjøkrigsskolens nederste avdeling. 1. juni 1902 ble han sekondløytnant, og et snaut år etter fikk han skippersertifikatet.
Ditleff forlot offiserskarrieren til fordel for diplomatiet. Han begynte som sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre (1903–1906) og var deretter visekonsul i Hamburg, Havana (en tid også chargé d’affaires) og Bilbao, [legasjon]ssekretær i Lisboa, byråsjef i Utenriksdepartementet 1920–1926, legasjonsråd i Warszawa og deretter chargé d’affaires i Warszawa og Praha 1926–1930. Ditleff var sendemann i Warszawa 1930-1944 og Praha 1930-1945. Han var dessuten sideakkreditert i Bucureşti 1935–1937.
Det oppstod en kritisk situasjon under Tysklands angrep på Warszawa i september 1939. Regjering og militærledelse flyktet, mens det internasjonale diplomatkorpset og flere andre utlendinger ble igjen under bombardementet av byen. Ditleff – med lengst ansiennitet i diplomatkorpset – følte at han hadde et ansvar på å få utlendingene ut. Ditleff kalte den tyske militærledelsen opp over radio mens han satt i bilen. Han ble sporet opp og bilen ble gjennomhullet. Forhandlinger ble holdt. I løpet av en fire timers våpenhvile ble 1200 personer evakuert fra Warszawa i en bilkolonne bestående av to lastebiler og resten privatbiler. Selv satt Ditleff bak rattet i 48 timer til han sovnet – heldigvis på ei slette. Rundt 50 mennesker hadde bodd i kjelleren til den norske legasjonen i fjorten dager. Under disse vanskelige forholdene maktet Ditleff og hans ektefelle å være et vertskap som holdt motet oppe.
I 1940 begynte han i den norske legasjonen i Stockholm, hvor han ledet Den norske Reliefsentral. Ditleff spurte mot slutten av krigen Helge Ingstad om han har var villig til å organisere arbeidet med å få brakt hjem norske og danske konsentrasjonsleirfanger i «de hvite bussene». Ingstad svarte at det var han. Innenriksminister Heinrich Himmler (eller noen som stod ham politisk nær) kunne imidlertid ikke godta direkte kontakt med nordmenn, men kunne akseptere nøytrale svenske diplomater. Det ble lederen for det svenske Røde Kors, grev Folke Bernadotte, som kom til å organisere og gjennomføre arbeidet med «de hvite bussene».
Den norske regjering i London fulgte imdilertid «stay put»-doktrinen – det vil si at den mente at fangene skulle være der de var. Tross dette ble det iverksatt en storstilt operasjon. På krigens siste dag var 20 000 fanger av ulike nasjonaliteter blitt brakt i sikkerhet av «de hvite bussene». Sammenlagt ble 30 000 fanger kjørt ut fra det beseirede Tyskland, deriblant 10 000 jøder av forskjellige nasjonaliteter.
Etter andre verdenskrig var Ditleff norsk sendemann i Helsingfors 1949-1950, da han valgte å slutte ett år før oppnådd pensjonsalder.
I 1920-årene utgav han skuespillene Tahove og Statsministeren. Begge ble oppført på Nationaltheatret. Ditleff skrev også librettoen til operetten Don Carrambo, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Han skrev også flere artikler og noveller i dagspressen, gjerne illustrert med tegninger som han selv hadde laget. Ditleff skrev boka Da Tysklandsfangene ble reddet (1955).
Ditleff og hans hustru mistet livet i en trafikkulykke i krysset Sognsveien-Eventyrveien i Oslo ved 19-tiden 18. juni 1956. Ulykken skjedde da Ditleff kjørte i sin bil – en Vauxhall modell Cresta – oppover Sognsveien og kolliderte med en bil som kjørte nedover Eventyrveien. Kollisjonen var så kraftig at Ditleffs bil ble slengt tvers over Sognsveien, der den veltet. I løpet av få sekunder var hele bilen omgitt av flammer. Det kom raskt folk løpende til for å hjelpe. En politibetjent, som hadde kjørt bak den ene kollisjonsbilen nedover Eventyrveien, kom straks til med et brannslukkingsapparat. Ilden hadde fått et så godt tak at det var umulig å komme inn i bilen. Én av tilstedeværende forsøkte å få åpnet døren, men måtte gi det opp på grunn av varmen. Til slutt måtte de skrekkslagne øyevitnene trekke seg tilbake og vente til bilen hadde brent opp.
Ulykken så ut til å skyldes forskjellen mellom de norske og svenske trafikkreglene. Ditleff hadde de siste årene vært bosatt i Göteborg. Ifølge de svenske trafikkreglene var det stoppeplikt for kjørende som kom nedover fra venstre side. Motsatte regler gjaldt i Norge. Ditleffs øyeblikkelige reaksjon var at bilen som kjørte nedover Eventyrveien skulle stoppe.
Guri Hjeltnes skriver følgende om ham i Norsk biografisk leksikon: «Niels Chr. Ditleff var en kunstnerisk og praktisk anlagt diplomat som bidrog til å redde flere tusen menneskers liv ved sin resolutte opptreden under den annen verdenskrig.»
Niels Chr. Ditleff ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, blant annet storkors av St. Olavs Orden (1946), Haakon VIIs Frihetskors og storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros, den portugisiske Kristusordenen, den polske ordenen Polonia Restituta og den svenske Nordstjärneorden.
Ordfører Birgitte Gulla Løken avduket 8. mai 2024 «Niels Christian Ditleffs plass» i en park ved krysset Øvre Bøkeligate/Dalheimveien nær Bøkeskogen.
Morten Bakkeli.
Det er laget et fjernsynsspill, «De hvite bussene», om forhistorien til Folke Bernadotte-aksjonen som reddet danske og norske sivile fanger fra tyske konsentrasjonsleire våren 1945. Se spillet her.
Kontakt oss gjerne på mail adresse :bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
