Dette er ikke et bilde av tre aktører fra «Dramaten», men av tre ekte skorsteinsfeiere fra Larvik, knipset av fotograf Jacob Emanuel Ludwigsen i mai 1957. Bildet ble tatt for feiermester Ivar Sørensen. Kjenner noen av Bøkebloggens lesere navnene på de avbildede feierne? Var Sørensen én av dem?
Tre feiere. Foto. Jacob Emanuel Ludwigsen i mai 1957.
Vi leser følgende om feiere på Wikipedia: Feier, nåværende tittel brannforebygger, tidligere kalt skorsteinsfeier, er en yrkesbetegnelse på en faglært person som feier og reingjør skorsteiner, røykkanaler, ildsteder, sentralfyrings- og ventilasjonsanlegg for å forebygge brann og avgassutslipp. Hovedoppgaven er å fjerne sot og eventuelt tjære som setter seg på innsida av skorsteinen når en fyrer og forbrenninga er dårlig. Feieren går også tilsyn, dette er for å forebygge brann i fyringsanlegget samt resten av bygget, under tilsynet sjekker de branntekniske installasjoner av fyringsanlegg og oljetanker i boliger og andre bygg samt andre branntekniske installasjoner i boliger. De skal også informere om fyringsteknikk og brannvern.
Feierfaget oppstod i byer i Europa på 1600-tallet for å hindre pipebrann, en vanlig årsak til hus- og bybranner. I Norge kom de første feierne til Bergen fra Danmark og Tyskland i 1710. Feierne ble etterhvert en viktig og synlig yrkesgruppe i byene, og det oppstod flere folkelige forestillinger og tradisjoner knyttet til dem. Feierne var blant annet flere steder ansett som lykkebringere.
Så langt Wikipedia. På slutten av 1700-tallet ble fastlønte betjenter – blant dem de nye betjentene feierne – ansatt regelmessig i Larvik av borgerskapet. Feiermesteren var én av byens viktigste og best lønnede tjenestemenn. I 1820-årene tjente han 130 speciedaler i året og hadde som plikt å feie alle skorsteiner i Larvik og Sandefjord til de påbudte tidene. Feiermesteren tjente selvfølgelig en del i tillegg, men måtte også holde en feiersvenn.
Johan Christian Kynell hadde vært feiermester fra før 1800 med en gasje på 100 riksbankdalere i 1814. Kynell søkte om og ble innvilget lønnsforhøyelse både i 1815 og 1818. I Kynells tilfelle var ikke alle gode ting tre, for da han i 1826 for tredje gang søkte om lønnsforhøyelse, ble det et blankt avslag. Det ble vedtatt av en borgersamling 3. januar 1827. Begrunnelsen var at hans inntekter var kjent for å være så gode at han allerede med disse kunne ha sitt ordentlige utkomme, men la til at han i den senere tid var kjent for sin drikkfeldighet og uetterrettelighet i den grad at man måtte være nødt til å sørge for å få feiermestertjenesten besatt med en annen i hans sted, dersom han ikke straks forbedret sitt forfall og forsvarlig besørget den.
Feiermesteren greide nok ikke å forbedre sitt forfall, for det kom nye klager. Han ble entlediget med en liten pensjon høsten 1828, men døde allerede 13. desember. Det ble et sørgelig endelikt for denne mannen som i borgersamlingen 3. januar 1815 hadde fått attest for å være «en duelig og ordentlig Mand», samtidig som han fikk lønnspålegg, fordi «det for det offentliges Vel maae være magtpaaliggende att lønne ham saa anstendigt, at han kan være tilfreds med sin Post.» Så til dere som i dag føler at byens udugelige tjenestepersoner er uavsettelige. Det var én gang i tiden da de kunne miste stillingene. Enka, som levde fram til rundt 1840, fikk en årlig pensjon på 30 speciedaler. Den ble trukket fra i lønnen til den nye feiermesteren, Ole Olsen.
Strøket Feierrønningen har etter all sannsynlighet fått sitt navn etter en feier. Feierrønningen er et foreldet navn på det gamle bakgatestrøket mellom Torget og Bøkkerfjellet i Larvik kommune.
Larvik politikammer Foto:Bøkebloggen
Bøkkerbakken Foto:Bøkebloggen
Bøkkerbakken Foto:Bøkebloggen
Før i tiden sa ofte foreldre til uskikkelige barn at hvis ikke dere er snille nå, så kommer feieren og tar dere. Det var vel fordi feierne med sine skitne fjes, svarte klær og svarte flosshatter kanskje kunne virke litt skremmende på barn. Siden 1800-tallet var det vanlig for feiere å bære flosshatt, særlig i Nord-Europa. I Norge er hatten nå byttet ut med svart kaps.
Vi tror nok at foreldrenes trusler om «farlige» feiere forsvant da ungene så Bert (spilt av Dick Van Dyke) i filmen Mary Poppins i 1964. Han var tittelfigurens beste venn. Sang- og dansenummeret Step in Time avslører at skorsteinsfeierne i London i 1910 også var dyktige sangere og dansere.
Morten Bakkeli.
Kontakt oss gjerne på mail adresse :bokebloggen@gmail.comhvis dere har noe på hjertet.
