«Svar på hvitt – Torstrand skole».

Bildet av Torstrand skole ble tatt av fotograf Jacob Emanuel Ludwigsen. Årstall er ikke angitt. Det må ha blitt tatt etter 1954, for tilbygget har blitt oppført.

Torstrand skole. FOTO: Jacob Emanuel Ludwigsen / Larvik Museum

Torstrand skole var i en atskillig bedre forfatning på den tiden. Jeg har markert meg som en varm forkjemper av å bevare eldre bygninger, men kommer ikke til å engasjere meg i bevaringen av skolen, fordi jeg ikke har så mange gode minner knyttet til den. Jeg hadde derimot blitt lei meg om Mesterfjellet skole hadde blitt revet, for der hadde jeg tre gode år. Jeg har aldri hatt et forhold til Romberggata skole, men synes ikke den bør rives, fordi den i mange år har hatt en fremtredende plass i bybildet for de som har kommet seilende innover larviksfjorden.

Jeg kommer til å skrive om noen av de få gode minnene i ukas artikkel. Det var på Torstrand skole at mine interesser for å opptre og å bedrive journalistikk ble vakt.

Ei klassevenninne, Anita, og jeg opptrådte som stand up-komikere to ganger, først under en tilstelning på skolekjøkkenet og deretter under en tilstelning foran tavla i klasserommet. Min mor, Elly, hadde kjøpt ei vitsebok hos Hetty. Overlærer Liv Høeg lo hjertelig av sketsjene våre.

Jeg husker fremdeles et par av vitsene, som jeg gjengir fritt etter hukommelsen her:

En ung kjekkas sier til jentene rundt seg: «Vil dere se at jeg stuper?» «Ja, gjerne, mange ganger.» «Det blir bare én gang, for jeg kan ikke svømme.»

Ei gammel krokrygget kjerring med en krum nese med vorte på setter seg til å hvile på en stein. Hun støtter seg til en sopekost. En ung jypling kommer forbi og sier: «Har du nødlanda?»

Gymlærer Magne Arne Nymoen klarte å fange en mann som hadde rømt fra Larvik kretsfengsel. Han ble sett på som en helt. Jeg debuterte som krimreporter for skoleavisa Torstrands Tidende i 1975. Etter en gymtime stilte jeg Nymoen spørsmål i omkledningsrommet. Han tok det hele alvorlig og svarte på alle spørsmålene. Jeg tror jeg hadde en penn og notisblokk.

Det var også på Torstrand skole at jeg hadde min første store forelskelse. Under den første skoledagen i fjerdeklasse, i august 1973, forelsket jeg meg i den nye eleven Marit. Hun kom fra Trondheim. Marit var lys og fager som en trøndersk sommer. Dessuten syntes jeg at navnet Marit passet så godt til mitt etternavn Bakkeli.

Da elevene skulle velge mellom sløyd eller håndarbeid, valgte jeg det siste, som var det verste jeg visste, fordi Marit hadde valgt det samme. Jeg ville være mest mulig nær henne. Marit ble aldri forelsket i meg.

Da jeg gikk på Mesterfjellet skole, sa lærer Arnold Jacoby en gang at vi kunne foreslå titlene på stilene. Jeg foreslo Min første forelskelse, og jeg var den eneste som skrev en stil om dette.