Hvem er «Larviks morsomste mann»? De eldre larvikingene vil kanskje si Hans Gjertsen, Harald S. Nielsen eller Knut Sletsjøe. Jeg er imidlertid for ung til å ha opplevd forestillingene til «Dramaten».
Under øvelsen til revynummeret To løse fugler fra russerevyen The Russet Show (1981) lo jeg så mye av Arne Edvardsen og makker Petter Kalmo Hansen at jeg falt ned av skolepulten. Jeg har ledd mye av berømte komikere som Buster Keaton, Harold Lloyd, Charlie Chaplin, Bob Hope og Benny Hill, men ingen av dem har fått meg til å falle ned av stolen.
Arne hadde en helt fantastisk mimikk på scenen. Da et bilde av ham fra To løse fugler ble publisert i Nybrott, utbrøt en kvinnelig elev: «Han likner jo på Elefantmannen.» Arne er den eneste som har liknet på Elefantmannen uten å bruke sminke.
Jeg er venn med Arne på Facebook. Nesten daglig legger han ut sine «edvardsenianske» vittigheter på sin Facebook-side til glede for sine mange venner.
Jeg sendte for noen dager siden en liste med spørsmål til ham, og svarene har jeg brukt i artikkelen.
Arne Edvardsen (født 9. januar 1962 på kvinneklinikken ved Haukeland Sykehus i Bergen) er yrkesoffiser og komiker.
Foreldrene er Bjørn (1941–) fra Os ved Bergen og Målfrid («Mimmi») (1943–) fra Lysefjorden. Arne har to yngre søstre og en yngre bror.
Familien flyttet i 1976 fra Bodø til Stavern, hvor den flyttet inn i en militærleilighet i Soldathjemmet ved Skråvika. Arne har bodd mange steder. Som barn av en far i militæret og selv yrkesmilitær har det blitt et omflakkende nomadeliv med bosteder som Sandnes, Bodø, Stavern/Larvik, Andøya, Trondheim, Rygge, Bardufoss, Oslo, Bærums Verk, Belgia (Mons og Waterloo) og til sist Hem i Tjølling.
Arne er gift med Hilde, f. Reinholdtsen, som han møtte på Sortland da han var stasjonert på Andøya. Sammen har de fem barn: Tre sønner og to døtre.
Arne og hans familie har tilbrakt 13 år, fordelt på tre ulike perioder, i Belgia. Der jobbet han i NATO, ved Supreme Headquarters Allied Forces Europe (SHAPE), som er det militære hovedkvarteret, lokalisert i Mons.
Arne har tilbrakt hele sitt yrkesmessige liv i Forsvaret. Gradene har gått fra sersjant etter befalsskolen, fenrik etter offisersskolen, løytnant og kaptein etter luftkrigsskolen samt major og oberstløytnant etter stabsskolen. Begrunn og operativ tjeneste var innen luftvernartilleriet. Imidlertid har Arne jobbet med mange ulike oppgaver i stabsfunksjoner både i staben til sjefen for Luftforsvaret, forsvarssjefen og sjefen for de allierte styrkene i Europa. Her kan nevnes arbeid med prosjekter for eiendom, bygg og anlegg, NATOs investeringsprogram, materiellinvesteringer og –prosjekter, omstillingsprogram for Forsvaret, styrkegenerering i NATO og liaisontjeneste for Norge og NATO.
Arne forteller til Bøkebloggen at han alltid har syntes at det har vært artig med sceneopptredener. Det startet allerede i barneskolen da Arne og hans medelever laget små sketsjer, som de oppførte i klassen. Den første sketsjen het Herr- og fru Fyrstikk. Ikke minst holdt de på med dukketeater og laget dukkene selv. De var nok inspirerte av Pompel og Pilt samt Pernille og Mr. Nelson. På ungdomsskolen hadde Arne oppvisning på scenen med imitasjoner av TV-kokken Ingrid Espelid og lederen for Norges Kommunistiske Parti, Martin Gunnar Knudsen.
Arne spilte Giordano Bruno i Pär Lagerkvists stykke La menneskene leve, som ble satt opp av teatergruppa ved Larvik Gymnas 24. oktober 1980.
I 1981 medvirket Arne i flere numre i russerevyen The Russet Show, der han spilte alt fra rock and roll-sanger til Sandefjord-kritiker, full mann og Syden-turist. Arne forteller følgende til Bøkebloggen om denne tiden: «Minnene fra russerevyen er uslettelige. Det var mye arbeid, siden vi laget kulisser, kostymer og det meste. Ikke minst hadde vi flotte sketsjer og sangnumre skrevet av blant annet Morten Bakkeli og [Ole Hans] Rønning (min gamle tysklærer fra Brunla ungdomsskole). Det jeg husker best er den flotte responsen vi fikk fra publikum, den gode gjengen vi ble i revygruppa, hvor alle gav sitt beste i orkesteret, både foran og bak scenen. Ikke minst gikk jeg vel ned en karakter i alle fag mens vi holdt på.»
Arne ble med i revygruppa «Fyr Laus» på Andøya, da den startet opp på slutten av 1980-årene. Den er fortsatt i sving.
Arne svarer følgende på spørsmålet om hans far på noen måte hadde påvirket ham til å gå i hans fotspor: «Som nevnt tidligere var min far også i Forsvaret, og det har nok påvirket en del. Jeg startet i Forsvaret med utgangspunkt å gjennomføre førstegangstjenesten, men da jeg fikk innkallingen tenkte jeg at det var bedre å få litt ut av det med å søke befalsskolen. Det som skjedde senere var nok litt tilfeldigheter, men det avgjørende var den gode trivselen på Andøya og det gode og humørfylte miljøet som jeg opplevde. I min yrkesmessige karriere tenkte jeg faktisk på teaterskolen etter befalsskolen, men siden jeg kom inn på videre skolegang i Forsvaret tok det ene bare med seg det neste. Revy- og kor ble allikevel en fin hobby avveksling på militærlivet. Jeg har nok aldri angret på ikke å drive med skuespill, teater og humor på heltid, det tror jeg hadde vært mer krevende og strevsomt enn det å jobbe i Forsvaret.»
Arne mener også at selv om det er mye alvor i å jobbe i Forsvaret, så har det alltid vært rom for humor, ablegøyer og litt «kunstnerisk» utførelse. Hans erfaring er at om man ikke alltid setter seg selv for høytidelig og har en god porsjon selvironi, er det noe som settes stor pris på av kolleger og venner i inn- og utland. Som offiser har han i mange anledninger fått brukt sine erfaringer fra revylivet da han har vært på sosiale lag og annet.
I forbindelse med en samling for HV-ungdommer ble det arrangert en sosial samling med vitser og sketsjer. Der ble Arnes temming av en støvsuger en skikkelig slager, som kom bardus på ungdommene.
Arne deltok med denne sketsjen i innslaget «Stjernesmellen» på TV-programmet LørDan 18. februar 1989. Han ble stemt ut i løpet av 90 sekunder, og det var kun Hanna Kvanmo som syntes at opptredenen var morsom. «Da var det på nippet at jeg stemte SV etter den gangen», sier Arne.
Blant hans favorittkomikere fra gammelt av her hjemme og i utlandet kan nevnes Rolf Just Nilsen, Leif Juster, Harald Heide -Steen jr. , Benny Hill, Dave Allen og Charlie Chaplin. I nyere tider er slapstick og imitasjoner hans favoritter, med John Brungot, Morten Ramm, Christian Valen og Pål Espen Kilstad.
Arne sier: «Dagens humor har nok beveget seg litt bort fra det jeg syntes var veldig morsomt, og at noen opptredener tas litt på sparket med språk og uttrykk som føles litt upassende. Jeg har mest sans for humor som er universell. Men det som spesielt fanger min interesse er slapstick og gode imitasjoner. Ellers om en standupkomiker viser solide porsjoner med selvironi er det noe jeg ler godt av. I utgangspunktet synes jeg det meste kan spøkes med, imidlertid må man alltid se an publikum og rammen rundt for å få folk i godt humør – det er jo hovedhensikten i jobben som komiker regner jeg med å få folk til å le og smile mest mulig.»
Vi spør Arne om han kan dele et par morsomme historier med Bøkebloggens lesere. Han avslører at ungene hans er rimelig leie av den tørre pappahumoren som han representerer, men at det spesielt er én historie som han selv fortsatt ler av når han forteller den:
- «og så var det byens sønn som hadde vokst til å bli den fremste hjernekirurgen i Norge.
- Journalisten fra ØP fikk et scoop og fikk til et intervju og spurte: kan du fortelle litt om yrket ditt?
- Han får som svar: ja, hjerne….»
Avslutningsvis her er et lite dikt:
- «Jeg graver, du graver, vi graver og alle graver
- Dette diktet er ikke særlig godt
- Men det er veldig, veldig dypt»
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.