Agder lagmannsrett har kommet til at anken fra advokat Anne Tellefsen på vegne av Gjert Åge Sommereng nektes fremmet.

Les deler av lagmannsrettens vurdering under: 

For å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd er det en forutsetning at det for lagmannsretten er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke kan føre frem. I forbindelse med det tidligere kravet om at anken «klart ikke kan føre frem», ble det uttalt at vilkåret skulle tolkes strengt – det krevdes høy grad av sikkerhet for at resultatet ville blitt stående etter en eventuell full ankeprøving, sml. HR-2023-147-U. I forarbeidene til endringen i 2023 ble det fremholdt at vilkåret «fortsatt skal tolkes relativt strengt», se Prop. 34 L (2022-2023) side 134. Det ble i denne forbindelse også fremholdt at selv om «det ikke lenger kreves «høy grad av sikkerhet» for å nekte en anke fremmet, kreves det en del mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem. Det er dette som ligger i kravet om «klar sannsynlighetsovervekt», jf. Tore Schei mfl., Tvisteloven: Lovkommentar, § 29-13 note 3, Juridika, revidert 1. mars 2024.

Lagmannsretten har kommet til at anken bør nektes fremmet. Lagmannsretten mener det er klar sannsynlighetsovervekt for at Sommerengs angrep på tingrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse knyttet til konstateringen av at tiltakene som er krevd rettet er ulovlig oppført, ikke vil føre frem. Lagmannsretten finner også klar sannsynlighetsovervekt for at anken over lovanvendelsen knyttet til virkningen av kommunens tilsyn og tilbakemeldinger i 2016, samt vurderingen av rimeligheten og forholdsmessigheten av forvaltningens vedtak om retting og tvangsmulkt, ikke vil føre frem. Ankenektelsen skal begrunnes nærmere i det følgende:

Det legges til grunn som uomtvistet at alle tiltakene som omfattes av kommunens vedtak om retting og tvangsmulkt, i det minste var omfattet av reglene om meldeplikt i Plan- og bygningsloven fra 1985. Uavhengig av om noen av tiltakene også var omfattet av søknadsplikten i den tidligere lov § 93, legges derfor også til grunn at samtlige tiltak i utgangspunktet krevde en saksbehandling i kommunen som dekker tiltakene i sin nåværende form, og som kan etterspores dersom meldeplikten er overholdt. Det tilføyes at selv om vesentlige deler av tiltakene også ligger innenfor byggeforbudsgrensen som følger av någjeldende kommunedelplan fra 2015, jf. også § 1-8 (3) i plan- og bygningsloven av 2008, er det ingen uenighet om at byggetiltakene som ble anlagt/oppført forut for dette ikke var omfattet av byggeforbudet i plan- og bygningsloven av 1985 § 17-2.

Lagmannsretten er enig med tingretten som konkluderer med at det er «usannsynlig at det finnes konkrete byggemeldinger eller andre dokumenter som skulle vise at tiltakene i sin nåværende form var lovlige etter tidligere plan- og bygningslov». Ut over de dokumenter som forelå for tingretten og som tingretten har gjennomgått i sin dom, er det ikke funnet slike dokumenter i kommunens arkiv eller i de dokumenter som tidligere eier og tiltakshaver Folvik etterlot seg til de ankende parter. Noen nye dokumenter med slikt innhold er ikke tilbudt i anledning anken, herunder heller ikke et slikt dokument som vitnet Ellingsen forklarte at hun ble forevist av Folvik i 2016 og «som viste til andre dokumenter som gjorde det klart at alle tiltak» var lovlige.

Lagmannsretten viser videre til tingrettens merknader på side 18 og 19 når det gjelder ankende parters anførsel om at meldinger og eventuelle godkjennelser har forsvunnet fra kommunens arkiver. Det har ikke fremkommet noe i anledning anken som rokker ved utfallet av disse vurderingene, herunder av det sakkyndige vitnet Luggs forklaring. Lagmannsretten er for øvrig enig med ankemotparten i at omslagsmappen som er gjenfunnet på et interkommunalt papirarkiv og som det er vist til i anken, ikke underbygger ankende parters anførsel på dette punkt.

Når det gjelder lengden på bryggen/moloen, jf. pkt. 4 i vedtaket, er denne pålagt rettet slik at den totale lengden på om lag 19 meter ut i sjøen reduseres med «ca. 7 meter». Bakgrunnen er at Folvik i november 1991 sendte søknad til Havnestyret og melding til kommunen om endring av brygge/molo med en lengde på ca 12 meter. Bryggelengden fremgikk eksplisitt av «situasjonsplan 1:500» som var vedlagt søknaden til Havnestyret og som også fulgte med den påfølgende oversendelsen til kommunen, jf. dokumentutdraget side 33. Etter å ha truffet vedtak 29. oktober 1991 uten merknader og med anbefaling om godkjennelse, videresendte Havnestyret saken til kommunen.

Anken blir etter dette nektet i sin helhet.

Staten har ved sin prosessfullmektig krevd seg tilkjent sakskostnader for 20 timers arbeid med anken. Beløpet utgjør kr. 37 000, som vurderes som nødvendig og tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1), jf. (2). Det foreligger ikke forhold som gir grunnlag for å anvende fritaksregelen i bestemmelsens tredje ledd.

Beslutningen er enstemmig.

SLUTNING

1. Anken nektes fremmet.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Ina Sommereng og Gjert Åge Sommereng in solidum til staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet kr. 37 000 – kronertrettisyvtusen – innen 2 – to – uker fra forkynningen av beslutningen.