Morten Bakkeli mimrer om Larvik Gymnas på Torstrand i Larvik.

Da jeg begynte på Larvik Gymnas i august 1978, var det mange «førster». På Torstrand skole var det elever fra Torstrand, Rønningen og de eldre delene av Byskogen. På Mesterfjellet skole var det elever fra Torstrand og de nyere delene av Byskogen. På gymnaset gikk jeg for første gang sammen med elever fra hele Larvik, Brunlanes, Hedrum, Stavern, Tjølling og til og med fra Lardal. Likevel var det et nært og oversiktlig miljø.

De mest «radikale» lærerne jeg hadde hatt på barne- og ungdomsskolen stemte på AP, men på gymnaset møtte jeg første gang lærere som sympatiserte med partier til venstre for AP. Jeg hadde vært med i skoleavisene Torstrand Tidende og Blindtarmen, men gymnasavisa HeLGenen var den første som hadde en egen fotograf: Inge Lundereng.

En dag var staben i mørkerommet for å fremkalle bilder fra en skolefest. I vannbadet trådte et furet ansikt fram på et bilde. Det var ansiktet til Harald Tvetene. Han Harald likte å omgås ungdommer. Les saken om Tvetene her.

Jeg satte strenge krav til meg selv på tentamener og eksamener. En gang hadde jeg på en prøve fått en karakter et hakk lavere enn det jeg pleide. Harald spurte meg om hvilken karakter jeg hadde fått. Jeg fortalte det og la til at jeg var skuffet. Harald svarte: «Det er jo en god karakter det». Så tenkte jeg: «Harald har jo i årenes løp fått vite flere elevers karakterer, og når han sier at karakteren var god, så…» Jeg ble beroliget.

Jeg intervjuet lærerne med noen uhøytidelige spørsmål. Jeg husker at jeg spurte klasseforestander i første gym, Hallvard Larsen, om han hadde vært en snill elev som ga lærerne et eple. Han svarte at han hadde ikke det, men la til at det så ut som om noen av dem trengte en vitamininnsprøytning en gang i blant.

Larsen var bare 28 år og nyuteksaminert fra universitetet. Vi hadde ham i norsk. Når en har hatt den dyktige Arnold Jaocby som norsklærer i tre år, kunne en si at det for Larsen måtte være som om å hoppe etter Wirkola. Larsen var en meget dyktig og rutinert pedagog. Vi syntes at han liknet den britiske komikeren Marty Feldman og kalte ham for «Marty». Larsen var gift med ei jente fra Larvik og bodde i Strandgata.

Jeg hadde Karl Hellner i naturfag, Ausland og Lien i tysk, Thor Bigseth og Per Labori i engelsk, Kjell Indrehus og Lars Martin Kaupang i historie, samt Jon Strøm i fransk. Når det gjelder Strøm stakkars må jeg innrømme en brøde. Han likte ikke varme klasseværelser. Da det var varmt i været, trakk vi fra gardinene – slik at solsteiken ble sterkt merkbar i værelset – og slo på radiatorovnene for full guffe. Strøm kom inn, tok seg til pannen og sa: «Huff, her var det varmt. Vi tar uteundervisning i dag.» Elevene jublet. Vi visste at da ble det ikke mye undervisning!

I andre og tredje gym hadde jeg Trygve Stokke i norsk. Han var en merkelig skrue. Han likte å gå lange spaserturer og gikk visstnok til og fra jobben hver eneste dag, men hadde den merkelige evnen at han ikke klarte å kjenne igjen ansikter. Noen ganger satt fremmede elever fra andre klasser ved pultene, og Stokke merket ingen ting.

Det var én dag jeg på gangen tilfeldgivis hørte lektor Strøm si navnet Stokke til en elev. Jeg var den gang som nå veldig glad i å imitere. «Er det meg dere snakker om?» sa jeg på Stokkes trauste sognemål. Strøm kikket seg overrasket rundt og sa: «Å, var det deg, Morten!»

Vi hadde Helge Fevang i geografi. Hvis vi var urolige i timen, kunne han bli frustrert og si: «Det er tungt å snakke her» eller (sterkere) «Klapp igjen nebbet!». Det var Fevang som i begynnelsen av andre gym tok oss med på en utflukt til Arøya. Fra den gang har den hatt et spesiell plass i mitt hjerte!

På gymnaset var jeg også priviligert med to særdeles dyktige formingslærere: Harald Ruud og Kjell Ronald Hansen. Begge var selv kunstnere. En dag tok Ruud oss med til Tollerodden, der han ga oss en skisseblokk og blyant. Jeg tror vi var litt skeptiske, for vi hadde jo alltid laget fargerike tegninger med fettstifter. Kunne det bli noe like bra med en blyant da? Ruud fortalte at de ulike gråtonene kunne sammenliknes med farger. Han sa at hvis vi var flinke til å bruke ulike gråtoner, så kunne vi skape fine tegninger. Så besøkte vi Larvik kunstforenings galleri i Sjøfartsmuseet. Ruud fortalte at en også kunne finne noe figurativt i nonfigurativ kunst. I et slikt bilde så vi noe som kunne minne om et menneske.

Kjell Ronald Hansen sto for de flotte illustrasjonene og scenebildene til vår russerevy i 1981 og også senere revyer. Russerevyen ja. Det var på gymnaset jeg første gang kom i kontakt med teater. Elevene i Ruuds formingsklasse skulle være scenearbeidere på oppsetningen av Henrik Ibsens «Peer Gynt». Jeg hadde faktisk én replikk som «bondegutter». Faktisk kan jeg slå meg på brystet og si at jeg har opptrådt i et Ibsen-stykke. Da man manglet materiale til Dovregubbens tronstol, skaffet jeg et pledd fra bilen vår.

I stykket er det en scene hvor Peer Gynt sto over mor Aases grav. Problemet var at det liknet ikke en grav. Jeg snakket med en scenearbeider-kollega: «Vi trenger et kistelokk. La oss spørre begravelsesentrepenør Knut Sletsjøe. Han har vært i Dramaten.» Jeg ringte Sletsjøe, som sa ja uten betenkelsestid. Han hentet et hvitt kistelokk fra lageret. Kollegaen min la det i bilen sin. Jeg husker at vi måtte stanse opp og så på ansiktene til de som satt i bilen ved siden av oss. De syntes sikkert det var merkelig at to unge menn kjørte med et kistelokk liggende bakerst i ei stasjonsvogn.

Det var på den tiden jeg lekte med tanken om å sette opp en russerevy i Larvik. Det hadde bare vært én revy tidligere etter krigen, og det var i 1976. Dessuten visste jeg at sandefjordingene hadde russerevyer hver eneste år, og hvorfor skulle vi i nabobyen være snauere? Dette skriver jeg mer om i neste ukes artikkel.

Det ble ett av tidenes dårligste russetog. Jeg skammet seg såpass mye over å være med på det, så jeg hadde på meg ei grotesk maske. Jeg intervjuet rektor Kolbjørn Riiser 17. mai 1986, da jeg jobbet i Radio Larvik, og spurte om han hadde tenkt om å se russetoget. Da han fortalte at det også hadde vært elendige russetog og sa unnskyld til meg, skjønte jeg at han tenkte på vårt russetog.

I 1979 skulle Larvik Gymnas sendte et lag til NRK Radios spørrekonkurranse for gymnaselever, Vi bare spør? Kjersti Ellefsen og Anne Kirsti Myrvang var allerde tatt ut. Man trengte en tredjemann. Det sto mellom meg og en elev fra Stavern, tror jeg. Riiser sa at den som vet hvem som er Ugandas president kommer med på laget. «Godfrey Binaisa», svarte jeg. Dermed var saken avgjort. Jeg visste ikke at Riiser hadde bodd og arbeidet i Afrika i 1950- og 1960-årene.

Programmet ble spilt inn i NRK mandag 24. september 1979 og ble sendt klokka 19:30 kvelden derpå. Selv om jeg feilaktig svarte «Thor Gyllenhammar» og at vi bare husket Norges éne atomreaktor (den i Halden), ledet vi store deler av programmet. Det var da vi fikk spørsmål om Volvo Penta at det hele skar seg. Vi trodde det var en lastebil, men det var en båt. Vi kom sist. Vinnerlaget fra Hamarøy hadde kjørt i buss i timevis i snøvær, og vi syntes det var ok at det vant. Vi tenkte også at å delta i flere programmer kunne forstyrre skolearbeidet vårt.

Det var første gang at jeg medvirket i et radioprogram. I begynnelsen var jeg nervøs. Jeg stotret og stammet med et svar. Da jeg lyttet på programmet, hadde man redigert svaret mitt. NRKs lydtekniker hadde gjort en utmerket jobb. Intervjuet «– Trist for skolen at vi tapte», som sto på trykk i Østlands-Postens utgave av 6. oktober 1979, var mitt første intervju med avisa.

En elev fra Lardal spurte meg om tips for hvordan han kunne gjøre et sterkt inntrykk hos andre. Jeg svarte: Si at hovedstaden i Burkina Faso er Ouagadougou, og at i Kina sier kattene «Mao, Mao». På den tiden var en del universitetslærere kommunister, og jeg hadde funnet det i en vitsetegning av Pedro

Javisst, og så ble det visst litt tid til skolearbeid også.

Morten Bakkeli