I kveld har jeg kommet fram til tredje og siste artikkel i min skolemimringstrilogi. Den skal handle om russerevyen The Russet Show, som hadde premiere om vinteren 1981. Navnet henspilte på The Muppet Show og gjennomgangsfigurer var Kermit og Miss Piggy. Det var mens jeg var scenearbeider på gymnasets oppsetning av Peer Gynt i 1980 at jeg lekte med tanken om å sette opp en russerevy i Larvik. Det hadde bare vært én revy tidligere etter krigen, og det var i 1976. Dessuten visste jeg at sandefjordingene hadde russerevyer hver eneste år, og hvorfor skulle vi i nabobyen være snauere?
Morten Bakkeli i 1981. Foto: Putte Solberg.
Om kveldene satt jeg på værelset mitt, lyttet på plater og kassetter og skrev ned sangtekster i ei kladdebok. Jeg var uten tvil påvirket av humorgruppa Prima Vera som skrev humoristiske norske tekster til eldre slagere. For oss som var født i 1962 begynte popmusikken med Bill Hailey og Elvis Presley. Croonerne tilhørte foreldregenerasjonen. Prima Vera hadde Dean Martin-låten «Piker, vin og sang » sitt på reportoaret og gjorde det akseptabelt for oss tenåringer å lytte på slike sangere. Jeg husker jeg at hadde likt å se Dean Martin Show på TV, der han tilsynelatende lett bedugget kom ut av en heisen arm i arm med to vakre kvinner. Jeg bestemte meg for at jeg skulle imitere Martin i russerevyen. Jeg skrev en norsk tekst til «The Finger of Suspicion»: «Gammel sliten storsjarmør»
Jeg skrev også den satiriske sketsjen «To løse fugler», som ifølge ØPs anmelder Einar Nord var «rosinen i pølsa.» Den dag i dag undres jeg på hvordan jeg som 18-åring klarte å beherske noe så vanskelig som satire.
Etterhvert sluttet det seg opp en del personer om planene. Først Arne Edvardsen og Petter Kalmo Hansen. Jeg gikk rundt med lister i samtlige klasser i 3. gym og som spurte om hvem som var interesserte – både foran og bak scenen. Det kom ganske mange navn på listen. Det var åpenbart at interessen var stor, kanskje nettopp fordi at vi ikke ville være dårligere enn Sandefjord.
Vi manglet både arrangør, instruktør og én som kunne skrive flere sketsjer (Jeg hadde skrevet «To visne blomsterbarn», men var litt usikker på om den var bra nok). Jeg ble bedt om å kontakte to personer: Per Museth (som hadde arrangert melodiene i Dramatens forestillinger) og saksofonisten Svend Børge Haugberg fra Sandefjord (som var lærer på gymnaset). Ingen av dem kunne påta seg oppgaven. Museth hadde sluttet med dette, men Haugberg sa at han kjente én annen fra Sandefjord som vi kunne spørre: Torkel Hasle, kontorsjef i Larvik kommune. En kollega og jeg oppsøkte ham på det knøttlille kontoret hans i Festiviteten. Han sa ja og ba meg om å sende ham en kassett med melodiene på. Hasle og hans orkester spilte senere inn den musikalske bakgrunnen på et kassett, som vi skulle øve etter.
Ole Morten Rønning sa at han skulle spørre faren Ole Hans om han kunne instruere oss og skrive sketsjer. Han hadde skrevet og instruert flere husmorrevyer i Stavern samt russerevyen i 1976. Rønning svarte ja.
Én replikk i «To løse fugler» lød slik: «Gode gamle sosialen». Rønning spurte om det var slik vi snakket i Larvik, eller om det var det han kalte for Chat Noir-dialekt. Det ville han ikke ha noe av.
Jeg kalte inn til revyens konstituerende møte, der jeg – som initiativtaker – ble utnevnt til revysjef. Kjell Eyvind Stenløkk ble økonomiansvarlig og Siri Pedersen ble kostymeansvarlig. Jeg spurte om hvem som kunne være lyd- og lysteknikerre. Når jeg i ettertid har funnet ut hvor stort maskineri en russerevy egentlig er, er jeg overrasket over at jeg fikk det til. Jeg følte ikke at jeg sjefet. Jeg delegarte ansvaret, og de aller fleste gjorde det de skulle.
Et stort problem dukket opp. Flere av de unge aktørene i tenårene dukket ikke opp på øvelsene. Det kunne ødelegge sjansene for å få satt opp revyen. Rektor Kolbjørn Riiser lovet at han skulle være til stede under hver eneste øvelse. Riiser hadde ikke autoritet i form av sin strenghet, men i form av sin mildhet. Aktørene hadde såpass stor respekt for Riiser at de møtte opp på øvelsene.
Første øvelse med Torkel Hasle til stede avdekket et stort problem. Han hadde med seg sin vesle sønn. Hasle hadde trodd at aktørene hadde lært seg sangene på kassetten med musikalsk bakgrunn, som de skulle øve etter. Han sa til sønnen at dette kom til å ta kort tid, og at de snart skulle være hjemme. Hasle visste ikke at det for oss var ganske annerledes å høre en låt uten sang. For eksempel visste vi ikke når i sangen vi skulle komme inn. Da Hasle fikk vite hvor lite vi hadde lært, ble han sur og sa: «Jeg skal gi dere en sjanse til. Hvis ikke dere lærer dere sangene i løpet av denne kvelden, trekker jeg meg.» Vi holdt på hele kvelden. Hasles sønn sovnet, men vi lærte oss til slutt alle sangene.
Vi hadde et veldig stramt budsjett og hadde ikke råd til at et trykkeri skulle trykke programmet vårt. Ole Morten visste om én Huseby i Håkons gate på Byskogen som kunne gjøre jobben rimelig. Han og jeg var på besøk hos ham én kveld. Vi skaffet oss annonsører til programmet, blant annet «Tante Grønn og Onkel Røds bokkafé» i Prinsegata. Da vi før premieren så en flokk personer i frikete klær begi seg i retning av Munken, regnet vi at det var kaféens kundekrets som kom for å se revyen.
Vi som sto i spissen for revyen hadde blitt invitert til sandefjordsrussens revy «Rødvin, årgang 81», som ble satt opp på Hjertnes. Den var profesjonell, flere masseopptrinn, filmframvisning, dyre kostymer og rekvisitter. Regissør var Bent Hamer, som senere laget filmer som Salmer fra kjøkkenet. Vi var imponerte, men også mistrøstige. Jeg tror det var Ole Morten som i bilen på hjemveien utbrøt: «Revyen var profesjonell, men var den morsom?» Svaret var et unisont nei. Vi ville lage en folkelig revy i buskis-stil a la Albert og Herbert – med mye spilleglede.
Bent Hamer. Foto: Marius Fiskum.
Overskriftene i larviksavisene var «Larvik-russen med frisk gjøglerglede» (Østlands-Posten) og «Suksess!» (Nybrott). ØPs anmelder innledet sin artikkel slik: «Det var tut og kjør […] Det var ungdommelig og frisk gjøglerglede. Glimrende dekorasjoner. Veltrimmet orkester. Mange fine prestasjoner. Men i første rekke en seier for teamwork – for et fint samarbeide om «The Russet Show».» Anmelderen mente også at som helhet betraktet var det en festlig forestilling. Tidlig i anmeldelsen kom han likevel med noe vi i ensemblet oppfattet som surmaget kritikk. Blant annet savnet han flere lokale poenger. Dette hadde kanskje sin årsak. Vi i revyen visste ikke at det var en fast praksis at anmelderen skulle ha gratisbillett til forestillingen. Nybrotts anmelder oppsøkte billettkassa på Munken lenge før forestillingen, fortalte det og fikk én. Da ØPs anmelder kom til kassa og spurte han etter gratisbilletten. Det var ingen, og da skal han ha blitt rasende. Som en munter motreaksjon la Rønning inn en replikk rettet mot anmelderen i én av sketsjene.
«Munken». Storgata 20 Foto: Morten Bakkeli (2010)
Anmelderen framhevde den fengende musikken som «formelig smalt i Munkens bastante murvegger». Hasle hadde vært skeptisk til at jeg hadde valgt såpass mange ukjente melodier, og at «Finger of Suspicion» aldri hadde blitt sunget av Dean Martin. Jeg visste at valgene hadde vært riktige.
Vi klarte oss faktisk også økonomisk. Det ble et overskudd på 50 kroner, og Stenløkk kjøpte en blomsterbukett som han forærte lederen for russerevyen året etter.
Det er sikkert ikke så mange i Larvik som husker revyen ennå. Østlands-Postens journalist hadde allerede glemt den året etter. Hun skrev i en artikkel publisert 13. februar 1982 som om vår revy aldri hadde eksistert.
«The Finger of Suspicion» med Dickie Valentine var originalmelodien til «Gammel sliten storsjarmør». Men jeg har – spesielt for Bøkebloggens lesere – satt en KI-generert melodi til min tekst. Resultatet har blitt forbausende bra. Hør den her.
Vi i revygruppa hadde det i hvert fall veldig moro. Det var i forbindelse med russerevyen at jeg begynte å skrive sangtekster og sketsjer. Etter flere års opphold har jeg begynt med det igjen.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
